Sjokket
Hvordan ville dere reagert om securitas- vakter, etter tvangsvedtak fra kommunen, invaderte din bolig for å kontrollere pasient -og pårørendes adferd overfor min kones pleiere, døgnet rundt i vel en måned? Videre at de fulgte dere på utflukter til familie og venner, der jul -og nyttårsaften ikke ble unntaket.
Om kommune og pleieselskap ikke hadde hatt min kone som «gissel» kunne jeg blitt «voldelig».
I boken min blir det kalt det store sjokket!
Bakgrunn var kort forklart:
Min kone fikk diagnosen ALS, amyotrofisk lateral sklerose.
Min kone og jeg valgte at hun skulle få livsforlengende behandling med tilkopling til respirator og hjemmesykepleie. Det ble realisert ved operasjon i september 2016. I vel to uker ble nødvendige rutiner for behandling over døgnet tilpasset av intensiv- personell ved sykehuset. Derutiner skulle og følges etter hun kom hjem, noe som ble poengtert av avdelingsleder. Sykehuset har og medansvar for at pleien blir forsvarlig gjort i hjemmet senere.
Kommunen hadde skrevet kontrakt med et pleieselskap, som skulle ivareta kommunens ansvar for pleien. I kontraktens ordlyd hadde kommunene bygget inn ordlyd fra helselovgivningen, som fraPasientrettighetsloven,Omsorsgsloven og Helsepersonelloven.
For å overføre læring fra sykehus til pleieren ble det avholdt kurs på sykehuset, samt at noen av pleierne hadde deltatt i pleien på intensivavdelingen. Det var behov for mange pleiere, da hun skulle ha 2 pleiere døgnet rundt. Da hun ble utskrevet fra sykehuset var knapt halve teamet etablert. Vi måtte da innom et hospits, der de kunne leie inn resterende pleiere fra «hytt ogpine». Flere av de skulle ha praksis med ALS- pasienter med respirator. Det var heller tynt med erfaring, slik vi erfarte.
Leder på intensivavdeling sa til meg:Hjemmesykepleien hos dere skal være en «forlenget arm» fra intensivavdelingen. Pleien skal gjennomføres med den hygieniske standard vi har, og husk at pleiere og besøkende alltid skal ha munnbind ved og nær din kone. Videre skal pleien gjennomføres med hansker, som skal byttes mellom uren -og ren sone. Han kjente til min kompetanse innen hygiene og mikrobiologi.
Vi erfarte fort at svært mange pleierne ikke kunne norsk og heller ikke engelsk, da de fleste var østeuropeere. Dvs at de ikke var helsefagarbeidere, som forventet. De hadde ikke fått fult utbytte av kurset, der de hadde gått gjennom teknisk utstyr, pleien og mulige tiltak ved observasjon av avvik. Jeg måtte gå gjennom prosedyrene med pleierne på hospits og hjemme. Min kone og jeg hadde jo tatt til oss kunnskaper på intensiven. Ja, jeg hadde egen stol der jeg ofte satt og fulgte med – og stilte spørsmål.
Vi hadde store oppstartsproblemer. Konsekvensene var at vi, min kone og jeg, måtte konsultere 113., samt noen ganger reise til akutten, som livreddende tiltak, med pleierne «på slep» samt at vi noen ganger reiste dit og mottok beskjed om at pleierne hadde gjort feil med utstyr og at det var svikt i grunnleggende ferdigheter. Pleierne ble og fortvilet, noe vi fant gikk ut over deres arbeidsmiljø. Dette var et lederproblem i deres organisasjon. Noen kunne jobben, men de var få. De hadde ingen faglige ledere.
Som et ledd i livreddende tiltak tok jeg grep.
Jeg laget en skriftlig instruksjon for flere rutinemessige oppgaver. Videre beskrev jeg hva de skulle se etter med diverse måleinstrumenter og se om det var avvik i f.eks. oksygenmetning, blodtrykk eller puls. Videre hva de skulle kontrollere av utstyr når de kom på vakt.
I avtale mellom kommune og selskapet stod det at klager fra bruker skulle rettes til pleieselskapet. Vi klaget og ba om møte, da vår nødvendige korrigering av pleiernefor å «ivareta liv og helse» gikk ut over arbeidsmiljøet.
Min kone hadde ennå muskulatur nok til å bevege ben og armer, men måtte ha respirator med slange til halsen for å erstatte pustemuskulatur. Det var respiratoren som holdt henne i live.
Det hendte at min kone stoppet pleiere i å gjennomføre pleien av hensyn til egen sikkerhet. Dette ble avviksregistrert, som nekt i å motta pleie. Årsak ble aldri skrevet. Så kunne hun be meg gjøre det. Det ble registrert som at jeg blandet meg opp i deres arbeid. Slik jeg opplevde det, økte mengden rapporteringer ved manglende faglig innsikt hos pleier.Det var og tydelig at de hadde mottatt beskjed om at det var bedre å rapportere en gang for mye enn for lite.
I de to første månedene på hospits og hjemme reddet jeg min kone fra kvelning flere ganger. Det kunne jeg fordi jeg hadde lært å bruke alt utstyret. Som pårørende var jeg nødt til å ta ledelse.
Det ble oppfattet som uheldig innblanding fra meg.
Etter adskillige henvendelser til daglig leder i ca 2 mndr. om et møte fikk vi endelig respons. På telefonforeslo hun et møte kommende morgen. Jeg hadde time hos tannlege da, så jeg ba om utsettelse til 12.00, hvilket jeg oppfattet ble akseptert.
Da jeg kom fra tannlegen, fortalte min kone meg at de hadde hatt møte og at kommunelegen hadde deltatt. Han hadde spurt henne om de kunne ha møte uten meg, hvilket hun hadde bekreftet. Hun hadde jo samtykkekompetanse, men var da avhengig av å kommunisere med teksting på telefon. Hun sa til meg at det ble et møte hun ikke fikk sagt hva hun skulle. De skiftet tema før hun ble ferdig å tekste på telefon. Jeg ba om møtereferat. Det kom aldri.
SJOKKET
Neste morgen mottok jeg en telefon fra leder av pleieselskapet (i boken min, kalt pleieselskap 1)., med følgende beskjed: «Klokken 12.00 kommer Securitas og de vil gå på skift hele døgnet. Formålet er å ivareta våre pleiere».
«Nei, det kan du ikke mene, sa jeg.Årsaken til at vi har utfordringer her er i stor grad at du ikke har vært tilgjengelig fôr samarbeid om de utfordringene vi møter, med lite -språk og kunnskap hos pleiere. På flere punkter bryter dere den avtale dere har med kommunen. Du har sviktet dine ansatte ved å ikke komme til møte med oss. Securitas blir ikke sluppet inn her»!
Hun svarte at: «Om de ikke kommer inn, må jeg ta pleierne ut og da vil dere måtte reise tilbake til hospitset».
Vi, min kone og jeg, diskuterte faktisk om vi burde flytte tilbake til hospitsetog bli der til vi fant et annet pleieselskap. Vi kunne si opp selskapet med kun 2 ukers varsel, men vi måtte jo få andre til å overta.Ingen stod i kø for det, da det måtte være et selskap med rammeavtaler med kommunen.
Vi følte sterkt at vi var utsatt for et overgrep. Vi valgte likevel å bli hjemme. Vi ble enige om å prøveunder tvang.
Da sendte vi oppsigelse tilpleieselskapet med kopi til kommunen. Som årsak oppga vimangler i samarbeid med ledelse og at for mange av de plasserte pleiere hos min kone ikke hadde nødvendigkompetanse i språk og fag. Utfordringen nå var at det ikke var andre å velge. Derfor ba vi defortsette i oppsagt stilling.
Dermed ble vi 3 i tillegg til pasient og pårørende. Støynivået om natten økte, da det hendte at vaktene skiftet midt på natta. Noen av de medbragte røyklukt i klærne. Det fikk vi orden på etter hvert. Vi fikk de til å oppholde seg på vaktrommet til pleierne.
Jeg fortsatte som tidligere med å følge opp at pasienten, min kone, fikk riktig pleie. Jeg er pedagog og sørget for at ingen skulle lide overlast ved min innblanding. Securitas mottok likevel noen rapporter, som var usanne og feilaktig tolket pga manglende -forståelse og språk.
Etter noen dager fant vi ut at vi likevel ikke ville ha Securitas der. Jeg gikk til vakten og sa at han måtte ta med seg tingene sine og gå. Han ba om å få ringe sjefen sin først. Jeg svarte at det kunne han gjøre på trappa ute, og geleidet han rolig ned trappa og ut. Låste døra!
Det var noen timer med følelse avlettelse for at de var ute. Det vi hadde tilrettelagt for de ble endret. De var bare passive observatører og mottok enveis rapport fra pleiere på hva pleierne var opplært til var avvik i forholdet til hendelser mellom pasient, pårørende og pleiere.Hverken før de kom eller mens de var der hadde det vært behov for at de skulle gripe inn i samarbeidsforholdet mellom pasient -pleier eller pårørende-pleier.
Lenger på kvelden banket det flere ganger på ytterdøra. Vel, tenkte jeg, ringeklokka virker ikke. Det stemte.Jeg så ut av vinduet. Der stod lederbilen til Securitas. Jeg så ikke noe grunn til å åpne, da jeg hadde gitt de klar beskjed om at behovet for deres nærvær ikke var reelt. Jeg visste selvfølgelig at deres oppdragsgivere ikke var fornøyd med det utfallet. Det banket på igjen, men vi ignorerte det.
Neste gang det banket på var på stuevinduet. Der stod en politibetjent. Jeg åpnet, og han sa de var tilkalt av Securitas med årsak i at det skal være en voldelig mann her. Jeg ba han innog sa det er bare jeg som er mann her. Jeg er ikke – og har aldri vært voldelig.
Han ba meg åpne for kollegaen ved hoveddøra. En kvinnelig politibetjent kom inn og opp. Det var 2 pleiere der. Jeg ba om at de intervjuet pleierne for å få svar på om de hadde opplevd vold fra min side, nå eller tidligere.Ja, vi skal snakke med de svarte han.
Jeg foreslo de kunne være uforstyrret på pleiernes vaktrom. Han snakket med de separat der, mens kollegaen snakket med meg.
Det hele ble avsluttet med en hyggelig samtale. Ikke minst fordi min kone og den mannlige betjenten hadde felles kjente. Hun tekstet på sin telefon.
Før de gikk spurte jeg om de haddefått inntrykk av at jeg var voldelig. Nei, det inntrykket hadde de ikke. Jeg ba de journalføre det hele i tilfelle vi ville ta tak i falsk anmeldelse av meg. Da ber jeg dere gå innom lederbilen til Securitas der på veien for å si de trygt kan reise hjem. Jeg registrerte at politibetjenten var innom deres bil før de reiste. Securitas reiste og, men litt senere. De hadde nok en samtale med sine oppdragsgivere.
Hendelsen var verst for min kone.Hun hadde nok med ALS, angst for utvikling av sykdommen og andre utfordringer med pleien som skal til ved livsforlengende behandling med hjemme-respirator. Pleiere som ennå ikke hadde lært alle prosedyrer mm.
Morgenen derpå ringte lederen av pleieselskapet. Hun kom med den dårlige meldingen: Om ikke Securitas kom inn her ville hun avslutte samarbeidet ved å trekke pleierne ut,med uviss konsekvens for pasienten.
Da hadde vi ikke noe valg. Etter 30 dager sendte jeg en SMS til fylkeslegen og ba om at tvangstiltaket måtte opphøre.
Vi var hos vår datter på julaften, eskortert av Securitas, noe vi oppdaget da vi dro hjem. Da vi hadde kjørt noen meter svingte de opp bak oss og fulgte oss hjem.
Betaleren var kommunen.
Initiativtagerene, leder av pleieselskapet og kommunelegen var ikke tilgjengelig under prosessen.
En Securitas vakt sa til meg: Her er det stor grad av overrapportering.
Med tiden ble pleierne flinkere og gjorde en god jobb. Men så begynte selskapet å omplassere de til andre pasienter, slik at de fikk lavere stillingsprosent hos min kone. Da fikk vi tilsvarende nye pleiere for opplæring. Noe av utfordringene kom tilbake.
Vi måtte klage igjen. Jeg fikk tak i en turnusplan og kunne telle 22 navn på en uke. Med et fast team med 2/24/7var det normale 15 pleiere.
Vi hadde nå engasjert koordinator fra kommunen for å delta i samarbeidsmøter. Da ble turnuslisten nedjustert til 17 pleiere pr uke.Dermed var forsvarlig pleie etablert igjen. Vi ble støkk med det pleieselskapet frem til april 2019. Da byttet vi selskap, i bok 1 kalt pleieselskap 3 og opplevde ro og aksept for medvirkning.
I boken «Pasient-og pårørendes opplevelser i møte med helsevesenet» beskriver jeg hendelser, oppturer og nedturer, gjennom min kones sykdomsforløp.
Det som er beskrevet her finner du i bok 1, av 3 bøker.
Bjørn R Eng.
