HVORDAN JEG BLE FORFATTER
Jeg, Bjørn R Eng, har alltid hatt litt respekt for tittelen FORFATTER. Da jeg skulle begynne å skrive hadde jeg en anelse om at det kunne bli vanskelig å starte opp igjen, etter mange år uten å skrive om noe, for å formidle til andre. Det hadde ikke vært aktuelt, og langt i fra for å produsere noe i bokform.
Helst skulle innholdet vekke interesse hos fremtidige lesere, samtidig som jeg måtte kunne stå for riktigheten av det jeg ønsket å formidle. For å ivareta riktigheten med noe slingringsmonn ble «slik jeg eller vi opplevde det» et begrep til boka.
Ifølge Wikipedia er ikke tittelen «forfatter» beskyttet, men man bør ha produsert noe som er publisert for å kalle seg forfatter. År tilbake kunne jeg da ha brukt tittelenforfatter etter deltagelse i produksjon av lærebøker og publisering av egne fagartikler, men behov for det var ikke der. Det er litt morsommere nå etter jeg ble pensjonist.
Inspirasjonen for å begynne kom i forbindelse med at min koneble syk og avhengig av helsevesenet.
Jeg hadde skrevet en bok nesten ferdig før jeg sendte manus til en venn av oss, somstartet å lese og kom et stykke før hun sa «du skriver ok og emnet er det utvilsomt stor interesse for». Det var den tilbakemelding jeg trengte. Tilbakemeldingene gav meg selvtillit og motivasjon til å fortsette for å gjøre boken ferdig. Bokens tittel ble: «Pasient -og pårørendes opplevelser i møte med helsevesenet», med et par undertitler for å poengtere, avgrense og fremheve hendelser min kone og jeg faktisk ble utsatt for i helseetatene. Den pårørende er meg, Bjørn.
Faktagrunnlaget ble hentet fra min aktive deltagelse og tilstedeværelse under min kones sykdomsforløp, enten hun var i behandling hos lege, sykehus eller senere ihjemmesykepleie, med livsforlengende behandling, samt og deltaker i private gjøremål så langt det var mulig. Faktisk syntes vi det var viktig å ivareta det sosiale liv lengst mulig.
Videre hentet jeg data fra sykejournaler av god -og tvilsom kvalitet. Tidlig i løpet ble vi en «vanskelig» pasient og senere en «brysom» pårørende, som påtok seg å delta i diskusjoner med «eliten» i forskjellige etater og i tillegg skrev om situasjoner og hendelser sett fra vårt ståsted, der vi erfarte svik fra de offentlige etater, men erfarte god oppfølging fra sykehusene.
Til god hjelp for å skrive tok jeg i bruk egne tverrfaglige kunnskaper innen jus for helselovgivningen og juridiske vedtak fra kommunen, Statsforvaltningen og Sivilombudet, samt overfor NAV, – og annen fagkompetanse opp mot behandling av pasienter, vurdert mot bla menneskerettighetsdomstol (EMD), Diskrimineringslovenog Forvaltningsloven.
Videre ble det behov for mine kunnskaper i mikrobiologi og hygiene i forbindelse medrettledning i pleie av min kone, for å få kontinuitet i forsvarlig pleie.
Vi, som andre, opplevde at våre henvendelser og søknader, forankret i lovgivningen,ikke ble behandlet seriøst i forhold til de rettigheter vi hadde, som pasient med sykdommen ALS, med valgt livsforlengende behandling hjemme.
Motivet for å starte dette forfatterskapet var først å formidle all den urett eller «ukultur» vi som pasient -og pårørende ble utsatt for og som trigget vår «allmenne rettsfølelse». Videre beskrive de veivalg pasienten tok, nemlig «Å gjøre det beste ut av situasjonen»
Uten sterk tro på egen vurderings -og formidlingsevne hadde det ikke blitt et forfatterskap.
Wikipedia nevner ulike typer av forfatterskap. Sakprosa, er den kategori mitt forfatterskap kommer inn under med bøkene om Pasient -og pårørendes opplevelserDet gjelder og senere tilkomne bøker og artikler.
Den praktiske arbeidsmetoden har vært skriving med kun pekefinger på nettbrett i en god stol. Jeg kan beherske tastatur, men det må passe til min sittestilling.
Jeg gikk på nettet og søkte etter forlag. De forskjellige tilbød ulik typer av hjelp, som avgjorde hvilken grad av egeninnsats jeg måtte gjøre før et manus kunne trykkes. Etter å ha prøvet og feilet fant jeg det riktige forlaget. Da fulgte det med en omfattende forfatteravtale og en bekreftelse på at jeg var på vei til å bli forfatter.
Et positivt samarbeid med forlaget vil medvirke til at manus forvandles til bok. Ikke med et trylleord, men etter hardt arbeid.
Mine siste to manus er lagt direkte inn i et system der forfatter selv legger inn rammene. Det forutsetter at forfatter selv leser nødvendig korrektur. Etter en«livslang» karriere var det altså mulig å forlenge karrieren, men da som forfatter.
I en pause ble jeg inspirert av en venn til å skrive om min karriere. Da vinklet jeg det til om hvor viktig det er å bli inspirert og søke inspirasjon for å nå nye mål, men at den utvikling du når i prosessen er det viktigste for egen utvikling. Bokens tittel ble KVANTESPRANGET. Et uttrykk for noe som starter i enkle kår og utvikler seg til en følelse av god måloppnåelse ved å avslutte med å kunne være inspirator for unge mennesker i utdanning og begynnelsen på arbeidskarrieren.
Ja, med unntak av at karrieren min fortsetter med forfatterskap.
Nå har jeg gitt ut 5 bøker, derav 3 bøker om Pasient -og pårørendes opplevelser i møte med helsevesenet. En bok om der pensjonister ønsker å leie bondegård, samt Kvantespranget, en selvbiografisk bok.
Kanskje blir det flere bøker. Jeg gleder meg over å kunne dele noe med andre.
