Statens pågående lovbrudd: Vi slukker ungdommens glød og gir foreldrene næring til politikerforakt
De siste årene har vi vært vitne til en dypt urovekkende tendens.
Ungdomsorganisasjoner og miljøvernere har sett seg nødt til å gå til det drastiske
skrittet å saksøke sin egen stat for å verne om natur, urfolksrettigheter og fremtidige
generasjoners livsgrunnlag. Enten det gjelder dumping av gruveavfall i Førdefjorden
eller vindkraftutbyggingen på Fosen, har prosessen vært den samme: En årelang,
utmattende og kostbar kamp gjennom rettssystemet.
Fra klasserommet
I mange år sto jeg foran elevene og tavlen i videregående skole og underviste
unge, våkne mennesker i bl.a. etikk, moral og samfunnets spilleregler. Jeg
lærte dem at i Norge har vi en samfunnskontrakt: Vi skal være lovlydige
borgere, og til gjengjeld skal staten beskytte våre rettigheter og følge landets
høyeste domstol. Men hva gjør vi som pedagoger og voksne den dagen teori
møter en brutal virkelighet? Hva skjer med en 18-årings indre glød når de
oppdager at staten krever total lovlydighet fra dem, men tillater seg selv å
operere i et eller flere pågående lovbrudd?
Elevenes møte med voksenlivet
Forestill deg en ungdom som har brukt år av livet sitt på å lese sakspapirer,
samle inn penger og gå rettens vei. Ja, den lange veien til Høyesterett. De
vinner i Høyesterett – landets øverste domstol slår fast at statens utbygging er
ulovlig. Men ingenting skjer. Maskinene fortsetter å gå. Til slutt sitter den
samme ungdommen på den kalde asfalten, lenket fast for å stanse det som
Høyesterett beviselig sier er et lovbrudd. Det er ikke de ulovlige utbyggerne
som blir hentet, men ungdommen som blir båret bort av politiet, låst inne på
glattcelle og ilagt bøter. Dette er ikke et tankeeksperiment, det er realiteten i
dagens Norge – og det gjør noe fundamentalt med de som opplever det, eller
de som tar det innover seg.
Det krever en helt spesiell type inspirasjon og motivasjon for saken, å saksøke
sin egen stat, ja faktisk ta det til Høyesterett. Det krever en dyp, moralsk
motivasjon å sette studietid, økonomi og rulleblad på spill for å verne om natur
og menneskerettigheter. Men de siste årene har vi sett at når ungdommens
idealisme vinner frem i rettssalen, svarer staten med utredninger, utsettelser og
det jurister kaller «pågående lovbrudd». Når systemets ordinære kanaler
svikter, og ungdommen må ty til sivil ulydighet for å tvinge staten til å følge
loven, betaler de en skyhøy pris. Hva gjør denne behandlingen med den dype
drivkraften som bor i en hel generasjon?
Ungdommen henvender seg til foreldrene, som vet at politikerne kan stoppe de
nevnte «pågående lovbrudd». Foreldrene har ikke et godt svar og må fortelle at
politikerne velger å stå i det, imot bedre viten, mens Justisdepartementet velger
å gjemme seg bak gardinene. Politikerforakt er desverre blitt et kjent begrep,
som får næring fra slike hendelser.
At verden trenger sjeldne jordarter eller mer elektrisk kraft godtgjør ikke for å
unnlate å dokumentere de miljømessige konsekvenser – eller konsekvenser for
urfolk- for de aktiviteter som igangsettes.
Når staten bryter loven og ungdommen betaler prisen
I klasserommene over hele landet undervises det daglig i verdier som danner
grunnmuren i det norske samfunnet. Vi lærer ungdommen om etikk, moral og
lovlydighet. Vi forklarer dem maktfordelingsprinsippet: at Stortinget gir lover,
regjeringen styrer, og domstolene – med Høyesterett i spissen – har det siste ordet
når det gjelder å tolke om statens handlinger er lovlige. Vi forteller dem at i en
rettsstat er ingen over loven. Ikke engang staten selv.
Men hva skjer med ungdommens rettsoppfatning når teorien i lærebøkene kolliderer
voldsomt med virkeligheten utenfor vinduet?
De siste årene har vi vært vitne til en dypt urovekkende tendens.
Ungdomsorganisasjoner og miljøvernere har sett seg nødt til å gå til det drastiske
skrittet å saksøke sin egen stat for å verne om natur, urfolksrettigheter og fremtidige
generasjoners livsgrunnlag. Enten det gjelder dumping av gruveavfall i Førdefjorden
eller vindkraftutbyggingen på Fosen, har prosessen vært den samme: En årelang,
utmattende og kostbar kamp gjennom rettssystemet.
Det virkelige paradokset oppstår imidlertid etter at seieren er et faktum. Når landets
høyeste domstol slår fast at staten har gitt ulovlige konsesjoner og begått
menneskerettsbrudd, skulle man tro at maskinene stanset. Men i stedet har vi
opplevd uker, måneder og år med det jurister og aktivister kaller «pågående
lovbrudd». Driften fortsetter, mens staten utreder og utsetter.
For en ungdom som nettopp har lært om samfunnskontrakten, må dette oppleves
som et fundamentalt svik. De ser en stat som krever total lovlydighet fra sine borgere,
men som utviser en arrogant selektivitet når loven rammer dem selv.
Når systemets ordinære kanaler svikter, og Høyesteretts dommer ikke fører til
handling, gjenstår bare sivil ulydighet som siste utvei. Ungdommer lenker seg
sammen for å stanse det de vet er et pågående lovbrudd. Men i stedet for at staten
bøyer av for loven, sender den politiet. Det er ungdommen – de som forsvarer
rettsstatens prinsipper – som blir båret bort, arrestert og ilagt store bøter.
Dette reiser noen brennende spørsmål som vi som samfunn må tørre å stille:
1. Fremmedgjøring og politisk kynisme
Når ungdom opplever at spillereglene ikke gjelder likt for alle, risikerer vi å avle frem
en generasjon preget av politisk kynisme. Hvis det å følge demokratiske spilleregler
helt til Høyesterett ikke er nok, kan troen på demokratiet som verktøy forandres.
Holdningen kan fort bli: «Hvorfor skal vi være lovlydige når de på toppen ikke er
det?»
2. Rettsoppfatning i endring
Når staten undergraver domstolenes autoritet, forandres også synet på hva som er
«rett og galt». Lovlydighet blir ikke lenger sett på som en moralsk plikt. Det kan føre
til en farlig polarisering, der ungdommen mister respekten for politi og rettsvesen,
fordi disse instansene blir oppfattet som beskyttere av statlige lovbrudd og prestisje
fremfor faktisk rettferdighet.
3.Tap av samfunnsmessig tillit
Den norske samfunnsmodellen hviler på en ekstremt høy grad av tillit. Denne tilliten
er skjør. Når staten tillater seg å operere i en juridisk blindsone, tærer det på selve
limet i samfunnet. Det sender et signal til allmennheten om at økonomiske og
politiske prestisjeprosjekter rangerer over de dypeste rettsprinsippene vi har forpliktet
oss til.
Som lærere, foreldre og medborgere kan vi ikke lenger bare undervise i idealer uten
å problematisere denne «umusikalske» holdning og praktisering av «pågående
lovbrudd». Ungdommen er ikke blinde. De ser kontrasten mellom ordene vi bruker i
festtalene om rettsstaten, og handlingene som utspiller seg på Fosen eller ved
Førdefjorden.
Hvis vi ønsker en oppvoksende generasjon som respekterer loven og deltar i
demokratiet, må staten gå foran som et godt eksempel. Rettsstaten kan ikke være et
tilvalg for de folkevalgte; den må være absolutt. For hvis ikke staten respekterer
Høyesterett, hvem skal da gjøre det?
Inspirasjonens pris: Hva skjer med ungdommens indre glød
når systemet slår urettferdig tilbake?
For en pedagog er det vakkert å se den rene, kompromissløse inspirasjonen som bor
i ungdommen. Den sivile ulydigheten vi har vært vitner til i saker som Fosen og
Førdefjorden, drives ikke av pøbelstreker eller et ønske om å ødelegge. Den drives
av en dyp moralsk motivasjon. Det er en idealisme som krever et enormt mot: å sette
sin egen komfort, økonomi og rulleblad på spill for å forsvare noe som er større enn
en selv – naturen, rettferdigheten og selve rettsstaten.
Men inspirasjon og motivasjon er ikke utømmelige ressurser. De er levende
prosesser i et ungt sinn. Når disse ungdommene møter statens fysiske og juridiske
makt – når de blir løftet bort av politiet, låst inne på glattcelle og påført – til de grader
urettferdige bøter – gjør det noe med drivkraften deres for fremtiden.
Ser vi fremover, kan denne behandlingen slå ut i to vidt forskjellige retninger. Begge
har dype konsekvenser for samfunnet vårt.
Den farlige slukkingen: Apati og avmakt
Den mest umiddelbare faren er at statens harde linje kveler ungdommens
engasjement. Når en 18-åring opplever at verken saklige argumenter, årelange
rettsprosesser eller Høyesteretts klare tale fører til endring, kan det oppstå en
lammende følelse av avmakt.
Motivasjonspsykologien lærer oss at hvis man føler at ens handlinger overhodet ikke
nytter, slår apatien inn. Ungdommene risikerer å trekke seg tilbake fra
samfunnsdebatten med en følelse av at «systemet alltid vinner uansett». Når vi
slukker gløden til de mest samfunnsengasjerte unge hodene våre, mister vi ikke bare
fremtidige ledere – vi sitter igjen med et fattigere, mer likegyldig demokrati.
Fra idealisme til radikalisering
Den andre reaksjonen er det motsatte av apati: en herding av motivasjonen. Når
moderate og demokratiske fremgangsmåter blir møtt med det de opplever som statlig
arroganse, forandres motivasjonens karakter. Den går fra å være et konstruktivt
ønske om dialog, til å bli en bitter, kompromissløs motstand.
Når de opplever at staten begår «pågående lovbrudd» uten konsekvenser, mens de
selv straffes hardt for å forsvare loven, forvitrer respekten for de etablerte
spillereglene. Ungdommen blir inspirert av andre kilder – av hverandre, av historiske
motstandsbevegelser og av en følelse av moralsk overlegenhet. Faren er at
motivasjonen flytter seg ut av de demokratiske institusjonene. Hvis systemet
oppfattes som rigget, blir veien kort til mer radikale aksjonsformer.
Kampen om fremtidens drivkraft
Som samfunn må vi spørre oss: Hva slags motivasjon er det vi ønsker å avle frem?
Når staten velger å straffeforfølge ungdommen fremfor å rydde opp i egne lovbrudd,
sender den et signal om at idealisme er en risiko og at systemets prestisje er
viktigere enn innbyggernes rettsoppfatning.
Inspirasjon er smittsomt, men det er også skuffelse. Hvis vi vil ha en fremtidig
generasjon som er motivert til å bygge landet videre på demokratisk grunn, må de
oppleve at demokratiet fungerer – også når de unge har rett og staten tar feil. Vi har
ikke råd til å la statlig prestisje tvinge ungdommen inn i valget mellom å bli apatiske
tilskuere eller desperate opprørere.
Bjørn R Eng står for innholdet, mens AI står for forslag til systematikk.
