Kan organisatorisk endring i metode for pleie av psykisk syke bli vellykket?
Slik jeg oppfattet det, består endringen i at de psykisk syke skal få mindre opphold på institusjoner og bli mer selvstendig f.eks. i eget hjem, men med oppfølging av hjemkommunen.
Mine kommentarer er med egen bakgrunn i flere fagfelt, bla som pedagog.
Slik jeg oppfattet -og opplevde det:
Fra programmet Brennpunkt, mai 2025: Organisatoriske endringer i psykisk helsevern, med formål at pasienter i større grad skal være mer selvstendige i «behandlingsperioden».
Programmet handlet om endring i behandling av psykotiske pasienter ved at en større andel av de skulle motta behandling i eget hjem i stedet for i institusjon. Oppfølging i hjemmet skal komme fra kommunehelsetjenesten, uten at kompetansekrav for å sikre forsvarlighet er spesifisert.
Intervjuer av 1700 politifolk viste at mer enn halvparten av politifolkene, ofte i samarbeid med ambulansetjenesten, måtte gripe inn, vanligst hente spsykisk syke daglig. Flere av de med trusler om selvmord. Rusavhengighet kunne og være medvirkende faktor.
Årsaken er blant annet at pasientene ikke har et forsvarlig behandlingstilbud etter at mange behandlingsplasser er blitt nedlagt med bakgrunn i økonomiske kriterier, men kamuflert (slik jeg ser det) som positive tiltak med formål om større grad av selvbestemmelse for pasienten. Etter kort tids behandling ved institusjon blir de overlatt til seg selv, pårørende og spesielt kommunene, som og skal etablere et team rundt vedkommende, i hovedsak i deres hjem. Kanskje er rusmisbruk en del av pasientens tilstand.
Hvor skal kommunene hente de ressursene?
«Tro det eller ei», på TV viste de ledere og pleiere i bløtkakefeiring for den nye ordningen!
Jeg kan forstå at pasienter i denne kategori kommer i emosjonelt kaos om de kommer hjem til ensomhet. Jeg føler meg sikker på at de med psykiske avvik bør ha struktur rundt seg og helst være i et fellesskap. Det har seg slik at jeg nå kommer hjem til tomt hus uten fastlagte rutiner. Det medfører at jeg blir ustrukturert i gjøremål. Hva da med en person med psykiske lidelser?
Helsepersonell oppnår ikke mestringsfølelse om de ikke lykkes i behandling. Årsak kan være mangel på riktige rammebetingelser. Synes som om «ny metode» svekker deres -og pasientens muligheter for å oppnå mestring eller bedring.
Jeg har hørte personell forsvare organisatoriske endringer, som ikke går så bra, med at «det er ikke alle som vil motta helsehjelp». På Tv ble det gjentatt i svært mange møter blant psykologene, der de drøftet hvorvidt behandling var vellykket eller ikke. Slik jeg oppfattet det var det størst behov for møter for å høre kollegers mening.
Deres argumentasjon for den nye ordningen fremkalte sinne hos meg.
Av ansiktet til noen fagpersoner syntes jeg å kunne lese at de tvilte på resultat av den nye behandlingsmetoden, noe de voktet seg vel for å varsle om i dette forum.
Flere av de gjentok at pasienter ikke var svært villig til å motta den behandling de kunne tilby. Slik jeg opplevde det, var de ikke ærlige i sin omtale av hvordan dette fungerte. Ærlige var derimot politiet og ambulansepersonell, som informerte om at de hadde daglige oppdrag med å hente pasienter i kategorien der rus, utrygghet og selvmordstanker ikke var uvanlig.
Vi hørte at noen ( for tidlig hjemsendte?)pasienter ble ringt for å spørre om de kunne komme til samtaletime. De takket ja uten å måtte overtales. Kanskje var det den innkallingen de ventet på?
Jeg håper jeg tar feil i min påstand om at psykologene burde bruke mindre tid i møter om pasienter og mer tid med pasienter.
Pasientene får bedre oppfølging ved Institusjonene enn fra kommunene. Institusjoner har mer erfaring og folk i spesialisthelsetjenesten og tidvis lege for oppfølging. Det er nok best for mange.
Vi så i tv programmet at flere pasienter ikke mestret endringene, der man forventer at pasientene skal ta vare på seg selv. Konsekvensene var lite forutsigbare og kunne ende i selvmordstanker eller overdrevet rusbruk, som og kan medføre «tvangsinnleggelse», da de ikke lenger kan ivareta seg selv. Ansvaret for det fikk politi og ambulansepersonell i utrykning. Videre fulgte en periode med rehabilitering. Værst er det for pasienten.
Jeg ser klart at endringen ender opp med å kreve større ressurser og være uforsvarlig overfor pasientene. Videre snakker vi om en uforutsigbar og sårbar pasientgruppe, som i stor grad har det best og tryggest sammen med andre mennesker. Kanskje må det være svært selektivt for hvem som mestrer større grad av behandling i hjemmet.
Kommunehelsetjenesten er fullbooket allerede.
Psykologer, pasienten, folk flest og jeg har ikke vansker med å se at denne endringen har større sannsynlighet for å mislykkes enn å lykkes. Det er kun Helsemyndighetene som «tror på dette».
Vi vil nok kunne vise til brudd på Helsepersonelloven og Pasientrettighetsloven.
På tide å snu?
Verdens beste helsevesen?
Selv om det ikke har noe med psykisk lidelse å gjøre, benytter jeg anledningen til å vise til mine bøker og E-bøker med tittel Pasient -og pårørendes opplevelser i møte med helsevesenet, i forbindelse med sykdommen ALS.
——————-
